Asså. Enda en gang har det vist seg at det er gode (la oss si eksepsjonelle!) lederegenskapene som kan redde ett eller seks liv!

De tobeinte har nemlig tatt en avgjørelse de ikke hadde kompetanse til å fatte – nemlig at å gå på tur når mørke, tunge skyer nærmet seg fra både nord og øst. Det var varmt og lummert og man trenger ikke akkurat en hundenese til å lukte at det blir tordenvær. Nå har de ikke tobeinte hundenese, og deres nese er bare noen latterlig dårlige greier, men LITT kompetanse må man vel kunne forvente, eller?

Så der går vi i skogen og det begynner å tordne. De tobeinte får det plutselig travelt og drar oss over stokk og stein i full fart (rettere sagt gjørmehull og myr). Tenker de hva DET gjør med den lekre silkepelsen min? Nei, de er bare opptatt av å redde sitt eget skinn. Til og med gamlingen har spurtet litt for å holde følge og HAN spurter aldri uten at det innebærer mat.

Alle vet at ved en katastrofe er det viktigste Å BEVARE ROEN! Panikk dreper!

Jeg måtte bare overta ledelsen og lede oss rolig ut av den mørke skogen. Tordenværet nærmet seg med stormskritt (hihi, bokstavelig!) og jeg hadde i hvertfall ikke noe ønske å om bli bli våt i pøsregnet i tillegg.

Men er det takknemlighet å få for å ha reddet dem fra den sikre døden? Nei. Nei og nei.

Som om ikke det var nok løpe sprint fra skogen, så ble jeg puttet i dusjen etterpå! Hvorfor skal JEG lide for deres dumhet? Nei, dette må vi gjøre noe med. Da jeg lå godt pakket i tørkekåpa mi og et ullteppe etterpå, kunne jeg se hvilken katastrofe jeg reddet dem fra. Det regnet så mye at jeg kunne sikkert svømme på gårdsplassen. Ikke at jeg har tenkt å svømme, nei takk.

Takk og lov at jeg i det minste tørker fort i kåpa mi! Det var på hengende håret!

Jeg ble tvangsbadet etter turen. Jeg er krenket.

The post Det var så vidt vi overlevde! appeared first on Nessies absolutt ikke råssa blog.

Kommenter